Erica Grunnevoll

Fredag kveld, aviskveld. Henslengt i sofaen med en stabel av aviser, en attraktiv stund hvor jeg kobler av. Øynene mine henger seg opp i en annonse av alle ting. Jeg skvetter til…

Det er tid for å være «kikker» igjen. Blir du med? Det er kjempegøy og en viktig påminnelse for meg. Jeg trenger dette! Jeg vet at jeg kommer til å gå rundt å smile i mange dager, jeg. Så nå er det tid for å hente frem termos med kaffe, litt niste og en god gammeldags fluktstol.

På ett område var min bestefar en utrolig streng læremester. Som gammel skipper på fiskeskøyte, var det kanskje ikke annet å forvente. Likevel, det ergret meg mer enn en gang at vi barnebarn måtte mestre så mange ferdigheter før vi fikk lov til å dra alene rundt øya med den lille «firehesteren».

Er det viktig å være tidtaker på skolens skirenn? I den store sammenheng, nei! For den lille datteren, ja! Er det viktig å måke snø foran garasjen. I den store sammenheng, nei. For den som kommer hjem, ja! Er det viktig å behandle kunden med vennlighet. I den store sammenheng, nei. For kunden, ja!

Hun er den beste lederen noensinne. Å jobbe sammen med han gjør arbeidet til en lek. Jeg stortrives i dette teamet, vi er kreative, vi er produktive, vi heier på hverandre. Denne arbeidsplassen vil jeg ikke bytte med noen. Noen av oss har opplevd dette, de fleste av oss har hørt at dette er sagt. Øynene lyser til dem som sier det, hele kroppspråket deres oser av entusiasme. Vi tror på dem! Kan det være at de tror på ubuntu?