Time to say goodbye

Menneskene står stille foran kapellet og bøyer hodene i en siste hilsen Bilen med båren kjører sakte av gårde. Gjenklangen fra orgelets og saksofonens toner dirrer i luften……  Time to say goodbye……………………….

Jeg er i en bisettelse. En venninne har mistet sin far.

Et menneske som har betydd mye for mange løftes frem gjennom et utsagn de fleste av oss forbinder med Søren Kirkegaard:

”Livet forstås baglengs og leves forlengs.”

Gjennom livet, ikke så ofte de store ordene, gjennom livet ingen førstesideoppslag i landets aviser. Gjennom livet et liv med tilstedeværelse og nærvær, et liv med praktiske handlinger gjort  i kjærlighet og av omsorg.. Fra hjerte til hender, fra å være der, til å se ,til å gjøre en forskjell.

Var det viktig å være tidtaker på skolens skirenn? I den store sammenheng, nei! For den lille datteren  – ja!

Var det viktig å måke snø foran garasjen. I den store sammenheng, nei. For den som kommer hjem – ja!
Var det viktig å behandle kunden med vennlighet. I den store sammenheng, nei. For kunden ja!

Vi snur oss og ser livet baklengs. Vi ser en vei både vakker og trygg. Trygge veimerker tett i tett så langt øyet kan se.

Til minne om
På Allhelgenssøndag er kirkegårdene  fulle av gravlys og blomster. Vi minnes i sorg, i respekt, i kjærlighet, vi minnes det vakre, vi savner, vi lengter.

Det er ikke farlig å minnes, når sorgen er sterk og nær er det ikke farlig å forløse sin sorg i fortvilelsens handlinger. Det er ikke farlig å anklage himmelen for den kjære vi har mistet. Det er ikke farlig å hamre med knyttede hender mot en annens bryst, det er ikke farlig å gråte sine tårer mot en annens hjerte. Det er ikke farlig å rope ut smerten i en annens armer. Det er ikke farlig å stryke hånden over gravsteinen i bunnløs lengsel.

Men

Det er farlig å låse sorgen inne bak taushetens murer, det er farlig å gjemme hjertet bak bitterhetens torneroseskog. For hos den innestengte banker lindringen forgjeves på hjerteporten, og livskreftene finner ingen vei å gå videre. Så våg å være sårbar. Det blir morgen etter natt.

Vi minnes og påminnes.
Vi påminnes vår egen begrensning. Menneskelivet går over som en dag. Det har sin morgen, sin middag og sin kveld. Tiden er Guds gave. Tiden er en lysstråle av Guds sol som heter evigheten. Det er umulig å beholde tiden. Knapt er den der, så er den allerede forsvunnet. Enhver av oss er en forbigående, svinnende stjerne, vi flyr forbi.Men det er i det forbigående at det som varer spirer. Tiden  mistes kun hvor kjærligheten mangler..

Når hverdagene våre leves forlengs, setter vi alle daglig ned veimerker. Hvilke og hva slags veimerker står igjen?

I Ibsens Peer Gynt blir vi kjent med uttrykket å ”være seg selv nok“. I Dovregubbens hall får Peer lære at forskjellen mellom troll og mennesker er at menneskene sier “vær deg selv”, mens trollene sier “vær deg selv nok”. Peer har mye av å «være seg selv nok» og derfor finner han seg vel til rette blant trollene. Peer er et menneske med store anlegg og muligheter og en mann som etter hvert forskusler alle positive sider ved sin personlighet og utsletter seg selv som etisk ansvarlig menneske. Ikke på noe livsområde er han til slutt “hel”: han svikter sin elskede, han svikter sin mor, han svikter sitt eget selv.

Som hos Peer, bor trollet i oss alle. Peers mange utfordringer er almen-menneskelige. Motsetningen mellom “å være” og “å være seg selv nok” er en stadig gjentatt utfordring for ethvert menneske,

De veimerkene du velger å sette i løpet av dagen, henter de frem og bygger opp om det menneskelige eller passer de best blant trollene?

Søren Kirkegaard får oss med sine enkle utsagn til å stoppe opp og tenke over hverdagslivets valg:

«Den dagen du kom til verden, gråt du, mens dine nærmeste var glade. Lev nå slik at den dagen du går bort, da gråter dine nærmeste, mens du selv er glad.»

Tekst: Erica Grunnevoll

Rull til toppen