Sjefen vår er helt håpløs

Av Marga Dijkman | Artikler | 29.01.2015

For en god stund siden var jeg på et arrangement, og hadde en lunsjsamtale jeg aldri har klart å glemme. To frustrerte ansatte fortalte meg om en leder som gjorde og sa svært undelige ting. Dette var en bedrift som hadde en polert utside, men en råtten innside, hvor alle parter hadde hatt godt av å tenke mer over signaleffekten av det de sa og gjorde.

Jeg ble sittende til bords med to kolleger fra et kundesenter. En kvinne og en mann. De hadde vinket meg bort til dem, da se så jeg speidet etter en ledig plass å sette meg. Så deilig med folk som er oppmerksomme og inkluderende.

Lunsjprat

Vi finner fort tonen og blir sittende å småprate om mat, hverdagstabber og naturopplevelser. Vi deler små historier, tøyser og ler. Kvinnen smiler og spør meg hva jeg jobber med.

Tid for å snakke jobb

”Jeg jobber med lederutvikling og organisasjonsutvikling med fokus på fellesskap, likeverdighet og det å få til det gode samarbeidet innad i team og på tvers i hele organisasjonen”, sier jeg etter å ha tatt av slurk av farrisglasset.

”Åh, da skulle du vært hos oss!”, sier kvinnen og ser bort på sin kollega. Smilene og lettheten er plutselig borte.

”Ja”, i stemmer mannen. ”Sjefen vår er helt håpløs”, sier han mens han rister på hodet.

”Hvordan er det hos dere da?”, spør jeg nysgjerrig.

”Det er i hvert fall ikke noe fellesskap og likeverdighet hos oss”, sier kvinnen mens hun ler hånlig og spidder salaten med gaffelen.

Fin på utsiden, råtten på innsiden

De forteller at de jobber på kundesenteret i en stor bedrift som utad har et relativt godt renomé. De står for kvalitet innen den bransjen. På innsiden er det visst så som så med kvaliteten.

Plutselig spiser jeg lunsj med to frustrerte og bitre ansatte som sluttet å ha det gøy på jobben for lenge siden.

Signaleffekten av det vi gjør

”Hvis noen av oss kommer fem minutter for sent på jobb, setter hun opp sånne surefjesmerker på tavla”, sier den ene.

”Ja, mens hun selv kommer sent og går tidlig”, fnyser den andre.

”Og hvis hun er her, sitter hun bare med kontordøren lukket. Vi har liksom en sånn «åpen-dør-politikk» her, hvor lederne skal gjøre seg tilgjengelige. Vår sjef er aldri tilgjengelig hun, enten er hun ikke på jobb, eller så sitter hun bak døren sin.”

Videre forteller de meg om hvor urettferdig de synes det er når hun presser dem til å jobbe ekstra hardt ved f.eks sykdom. Da får de beskjed om at de kun får 10 minutters spisepause. De skulle ønsket at hun innimellom kunne sette seg ned og hjelpe dem litt. Ta noen telefonen og avlaste dem, istedenfor å ”piske dem rundt”, som de beskrev det.

En sjef med privilegier

”Hva svarer hun når dere spør om hun kun avlaste dere litt på telefonen da?”, spør jeg.

”Hun sier at det er en lederfordel hun har, at hun skal slippe å sitte på telefonen”, svarer mannen.

Hmmm, sier hun virkelig det, tenker jeg inni meg. Er det et gode hun har, å slippe å gjøre den jobben som de hun er leder for skal gjøre?

”Hva er oppgavene hennes da?”, spør jeg videre. ”Hva er det hun skal bruke tiden sin på? Hva holder hun på med?”

”Det er det ingen som vet. Vi lurer på det samme. Vi bare vet at hun sitter med kontordøren igjen.”, sier kvinnen og slår ut med begge armene.

Jeg klør i fingrene etter å grave mer. Utforske og utfordre. Deres sjef er ikke der for å fortelle sin versjon. Hennes historie er sikkert annerledes. Det er ikke tid og sted for meg å gå videre her.

Refleksjoner i etterkant av lunsjsamtalen

Er noen oppgaver for uverdige for en leder å gjøre? Hvilken signaleffekt gir det til de ansatte som gjør den jobben?

«Det er et ledergode å slippe å ta i mot kundetelefoner». Jeg vet ikke om det er sant at hun virkelig har formulert seg på denne måten. Jeg blir nysgjerrig på hvordan hun tenker om det å sitte på telefonen og svare på kundehenvendelser. Og ikke minst, hvordan ser hun på de menneskene som utfører jobben?

Det virker som om det jeg akkurat opplevde i møte med de to ansatte, var synlige symptomer på at noe er fryktelig galt i bedriften, relasjonene og kulturen som råder der.

Kan en leder bidra til å skape eierskap, ansvar og motivasjon for jobben som skal gjøres, om han eller hun tenker nedsettende om oppgaven? Og enda verre; menneskene?

Helhet og  fellesskap

De vet ikke hva sin leders oppgaver er. Hvor mye lettere er det ikke å arbeide og bidra, når man vet sammenhengen mellom egne og andres oppgaver og mål? Når alle ved det overordnede formålet, og hvordan deres bidrag inngår i den større sammenhengen i selskapet?

Hvilken sannhet kjenner vi, egentlig?

Det er så lett å bli revet med i andres historier om andre. Hvor lett er det ikke å bli indignert på andres vegne? Sjefen til disse to ved lunsjbordet har åpenbart noen ting hun trenger å jobbe med og bli bevisstgjort. Hva jeg fikk høre, kan si en del om henne som person. Men er det alt hun er?

Og de som satt foran meg. Hva har de vist meg om seg selv, ved å fortelle om sjefen på denne måten?

Hmmmm…..Food for thought…….

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV!

Meld deg på vårt nyhetsbrev. Vi sender av og til oppdateringer, gode tilbud og nyttig informasjon. Vi sender ikke spam, og vi deler ikke e-post adressen din med andre.