Om julen, bytterett og om å våge å vise sårbarhet

Av Mina Kristoffersen | Artikler | 29.12.2015

I tre dager har tiden nesten stått stille, i hvert fall når det gjelder de store prestasjonene for de fleste av oss. Sprø svor på ribba, pyntet juletre, forventningsfulle barn, gaver og juleselskap har stått i fokus. Mange har frydet seg, flere har forspist seg, og de fleste har forhåpentligvis hatt en god julefeiring med sine nære og kjære.

I tre dager har tiden nesten stått stille, og julegleden har fylt mangt ett hjem.

Nå er vel de fleste ribbestykker fordøyd, kransekake, sjokoladeboller og småkaker har lagt seg i vifteform rundt midjen. Vi har i to dager rent ned kjøpesentre for å få byttet våre julegaver som ikke passet eller falt i smak. For vi har bytterett!

I tre dager har tiden nesten stått stille, også for dem som har opplevet store og dramatiske hendelser denne julen. Dessverre er det ingen bytterett for sånt.

Nå er det ikke lenge til nyttårsrakettene smeller og vi skal ønske hverandre godt nytt år. Vi finner frem nyttårsforsetter, ser frem til et nytt og blankt 2016, fylt med muligheter og spennende planer. Jeg unner alle å glede seg til ett nytt og ubrukt 2016. Det er bare det, at det er ikke alle forunt å ha den muligheten.

Mange tar med seg store utfordringer inn i 2016. Noen alvorlig sykdom, andre vet de er uten jobb i det nye året. Noen er uten bosted og helsetilbud. Andre skal sloss for å få en livreddende medisin som staten mener de ikke skal få, fordi den er for kostbar. Noen vil bli så nedslitt av motstand i 2016 at de velger å forlate livet. Andre skal måtte forlate livet selv om de ikke vil …

Livet er så sårbart, allikevel er det få mennesker som våger å vise frem sin sårbarhet. Vi bærer smerten vi føler under skjortekraven, gjemmer den, i frykt for at noen skal se oss, se oss med den, smerten.

Jeg ser en positiv trend. Jeg ser en positiv trend til å våge å vise frem sin sårbarhet, vise frem sin redsel, sin smerte. Jeg ser stadig flere offentlige personer stå frem med sine utfordringer. De skal ha all honnør for det. Noen må gå foran og bli hørt. For å bli hørt, må du ha en stemme. Offentlige personer har det, de blir hørt, og kan med det være med å prege det verdisamfunnet vi alle er en del av. En barndomsvenn av meg sto i høst frem som alkoholiker i riksmedia. Han har fått utallige positive tilbakemeldinger, og er så absolutt en del av den positive trenden «våge å vise sårbarhet».

Å dele din sårbarhet, smerte eller sorg med noen, vil stort sett alltid være positivt. Å ha noen å snakke med, dele dine utfordringer med, noen som kan lytte til deg, er den største ressursen du kan ha i ditt liv. Får å få det, må du våge. Søren Kierkegaard sa: «Å våge, er å miste fotfestet en liten stund, å ikke våge, er å miste seg selv». Jeg tror han har rett. Delt glede, er dobbel glede. Delt smerte er halvert smerte. Det er dobbelt så tungt, å bære noe alene.

Jeg ønsker at 2016 for deg, og for meg, fylles av velsignelser, av glede, takknemlighet, raushet, vennlighet og kjærlighet. Gi plass, til de virkelige gode, dype samtalene, lag rom, hvor latter og glede kan runge, hvor barnligheten får utfolde seg. Og strekk ut en hånd, strekk ut en hånd, så skal du få kjenne hvor godt det er når noen griper den.

Mina Kristoffersen

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV!

Meld deg på vårt nyhetsbrev. Vi sender av og til oppdateringer, gode tilbud og nyttig informasjon. Vi sender ikke spam, og vi deler ikke e-post adressen din med andre.