Om å møte mennesker

Jeg gir aldri penger, men jeg kjøper ofte kaffe, en baguette eller en pakke sigaretter til dem. Jeg gir en klem, og litt av min tid. Og jeg ser hva det betyr, jeg ser at det kommer litt mer lys i øynene deres når vi snakker sammen. Jeg kjøper alltid = Oslo eller =Drammen. Jeg tar meg tid til å snakke litt med selgeren og jeg tipser alltid rundhåndet, gjerne det dobbelte av hva bladet koster. Jeg kjenner jeg smiler inni meg etter disse møtene. Og  gir meg selv kred, sier til meg selv; det var dagens gode gjerning. Så langt, er alt bare fryd og gammen.

Gir jeg så, det samme oppmerksomhet til alle jeg ser på gaten, som faller i samme kategori, romfolk for eksempel? Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er imot tigging, og den forsøpling det skaper når disse tiggerne sover ute i bybildet. Jeg synes tigging er en uting, og ønsker et nasjonalt tiggeforbud velkommen. Jeg har dessverre møtt mange romfolk-tiggere av den aggressive sorten. Disse menneskene representerer en industri, organisert kriminalitet. Derfor så ser jeg ikke på dem. Jeg hilser ikke heller. Jeg går bare rett forbi. Og jeg har følt det litt invaderende, at de har sagt hei til meg! Og det har vært irriterende når jeg har måttet nesten tråkke over dem, når de har blokkert inngangen inn til tannlegekontoret. Jeg har også følt en gryende dårlig samvittighet, fordi jeg overser dem. Bare går rett forbi. Og i forrige uke skjedde det noe. Jeg begynte å hilse på vår lokale rom-mann, han som står utenfor min lokale Kiwibutikk.

Han sa hei, jeg sa hei. Dette fortsatte vi med, gjennom hele uken. Vi hilste på hverandre og smilte, til slutt ga vi hverandre anerkjennende nikk også. Og det gjorde noe med meg. Han er blitt umulig å overse. Han er blitt naturlig å hilse på, smile til. Jeg tror det er fordi et på et tidspunkt begynte å se han som det mennesket han er. Anerkjenne hans eksistens og tilstedeværelse. Jeg ser at jeg gjorde han til et objekt. Jeg gjorde han til representanten for den gatetigging jeg ikke liker. Da ble det lettere å overse, rett og slett ignorere han.

Da det gikk opp for meg, at jeg gjorde det samme mot han, som jeg er SÅ opptatt av å ikke gjøre mot de narkomane, ble jeg kvalm, følte meg skamfull. Denne følelsen av skam presset også frem et nytt perspektiv hos meg. Han ønsker seg jo bare et godt liv. Han sover faktisk i en gammel bil, eller under en bro. Og han gjør det for å skaffe seg midler til å skape et bedre liv. Han lever under forhold hverken du eller jeg ville akseptert for oss selv og våre egne. Da skal han pokker meg slippe å møte min selvgode fordømmelse. Han skal slippe å bli oversett av meg. For han er et menneske som fortjener å bli sett, akkurat som alle vi andre, uansett hva eller hvem han har tilhørighet til eller er en del av.

I dag nådde relasjonen vår nye høyder. Jeg kom til min lokale Kiwi. Han smilte og sa hei. Jeg smilte og sa hei. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men plutselig observerte jeg meg selv legge et skolebrød og en halv liter cola i handlevognen, mens jeg sa til meg selv; tar med meg dette til rom-mannen og ønsker han god helg jeg. Jeg kjente en glede da jeg sto i kassen for å betale varene mine. Jeg gledet meg til å gi han noe godt og si god helg. Er det ikke rart, hvordan det kan endre seg, måten vi tenker på verden på? Er det ikke rart, hvordan vi mennesker kan gå ifra å tenke, oss mot dem, til å tenke vi?

Han ble glad, rom-mannen. Og vi ønsket hverandre god helg. Det kjentes godt, og da jeg kom i bilen tenkte jeg på en gammelt ordtak: «det er aldri for sent å snu».

BLI INSPIRERT!

Meld deg på vårt nyhetsbrev og bli inspirert et par ganger i måneden.

Vi sender ikke spam, og vi deler ikke e-post adressen din med andre.

Skroll til toppen