Photo by Robin Schreiner

Utfordringer og vekst

UTFORDRINGER OG VEKST GJENNOM NLP, QUANTUM LEAP OG NEVROSEMANTIKK
En refleksjonsreise fra Metochi
Skrevet av: Jørund Anker Skurdal
Kreativ Ledelse og Coaching Nivå C

1.    Innledning og problemstilling

I videreutdanningskurset «Kreativ ledelse og Coaching – Nivå C», foregikk undervisningen i en intens bootcamp-uke på Metochi. Undervisning og øvelser var satt sammen av Even Lynnes «My new story» og Jeanette Slevesland med NLP og Neuro-semantik («Accessing Personal Genius» Michael Halls metode for Selv-ledelse og coaching.) Vi har også fulgt nettundervisning av Metochi-uken veksler mellom foredrag, demonstrasjoner og coachingøvelser i et høyt tempo; Eventyret og arketypenes dramaturgi, «møte med mentoren», hjernens og følelsenes logikk i «jakt på drager», Meta-stating og mye, mye mer. For oss studenter er det mye nytt både av teori og øvelser som skal forstås, pugges og prøves. Men én ting er å (intellektuelt) forstå teknikker i enkeltstående demonstrasjoner og korte coaching-øvelser. En annen ting er å erfare metodikken rent følelsesmessig, oppleve dem på egen kropp og utforske hvordan den kan ha relevans i eget liv og gi personlig vekst. Vil kurset mest huskes som en travel og lærerik uke og «hyggelig happening» hvor vi lærer samtaleteknikker til bruk på andre? Eller kan det skje «store ting» med oss selv, med varig, transformativ kraft?

Jeg vil i denne oppgaven undersøke om store, viktige endringer KAN skje og evt hvordan. Jeg vil undersøke dette gjennom å beskrive hvordan jeg selv opplevde et sterk impuls til endring; en personlig utfordring på Metochi. Etter å ha beskrevet utfordringen og min opplevelse var satt i gang av selve øvelsene og så hvordan øvelser og innsikter fra NLP og Neuro-semantikken ga verktøy til å håndtere utfordringen.

2.    Reisen på Metochi: Utfordring og uro.

UiA og CoachTeam sitt opplegg har som råd tråd hvordan vi bruker eller avviser de muligheter som livet byr oss; hvordan vi håndterer utfordringer og hvorvidt vi lever autentisk og har funnet vårt «big why» (=de mål og den tilstand i livet som gir oss maksimalt med energi, tilstedeværelse og livsglede.) En parallell «sort» tråd er jakten på våre «indre sabotører», enten de betegnes som skurker som i «My new story» eller som drager i Neuro-semantikken. Det inviteres til å oppdage hvilke elementer i egen (og andres) tanke- og handlingsmønstre som hemmer eller fremmer vårt potensiale og fulle livsglede.

Dette er temaer som har fått godt tak i meg, og underveis i samlingene har lagt merke til at jeg faller inn i et visst mønster. En drage for meg ble det mønster av tilbakeholdenhet som gjentar seg og som i senere tid er blitt hemmende. Tilstanden kan kanskje best beskrives som at jeg «holder meg tilbake» i gruppen, og lar være å stille spørsmål, dele betraktinger. Jeg er også forsiktig med å «melde meg først»- Nærmest det motsatte av «by på seg selv». Det er særlig i gruppesettinger i plenum dette mønsteret utspiller seg. Denne frustrerende oppdagelsen av «dragen» fortsatte å vokse i meg på Metochi og ble en smertefull utfordring som jeg ble liggende våken av – i kamp med «dragen».
En følelse av flauhet for kunne dumme meg ut, at noen ville synes at jeg ikke hadde noe viktig (eller morsomt) å by på, og kanskje en skamfølelse for eget eksponeringsbehov? Ikke bare er det vondt å holde slik tilbake, men det sperrer også for ønsker og drømmer jeg har for fremtiden, det som er viktig for meg fremtidig rolle som coach og kursholder. Og jeg elsker jo egentlig både oppmerksomhet, holde taler, fortelle historier og dele tanker og opplevelser med andre. Så hvorfor denne begrensningen?
Frustrasjonen økte gjennom dagene. Først kom flauhet over jeg midt i livet skal streve med dette og ikke har «vokst» det av meg. Så la jeg nysgjerrighet på denne tilstanden. Kan det dreie seg om en frykt for avvisning? Mangelfull selvfølelse? Et mentalt kart tok etter hvert form og jeg oppdaget både kontekst (grupper/presentasjon), triggere (gruppens blikk/oppmerksomhet), egen uønsket tilstand (selvbevisst og anspent) og atferd (holde tilbake impulser, kontrollert venting) Rammeverket fra Quantum Leap var svært nyttig. Spørsmålene var mange, og noen helt bestemte coachingspørsmål dukket opp; «Hvordan vil dette være for deg om du fortsetter med det samme de neste 2 år? 5år?» Dette økte «Fra»-motivasjonen, samtidig som jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg kunne gjøre noe med det.

3.    Beslutning og forpliktelse.

Det neste som skjedde kom litt overraskende. Når nye mønstre skal øves inn blir det først tilbudt en demonstrasjon på en frivillig deltaker. Jeg har så langt ikke meldt med frivillig til demonstrasjon, men da øvelsen «Meta-stating av JA og NEI» var gjennomgått av Jeanette opplevde jeg å plutselig ha meldt meg frivillig… Jeg skriver «opplevde å ha meldt meg» fordi følelsen var at kroppen hadde rukket opp hånden og reist seg, uten min bevissthet. Det var som om det kognitive var koblet vekk og følelsene selv bestemte at dette var den riktige og nødvendige øvelsen for meg nå. Og det stemte: Etter å innledende ha beskrevet hvor lei jeg var av å «holde tilbake» og nå heller ville «by på meg selv» ble dette Meta-statet gjennom et kraftfullt NEI (til å falle tilbake i bekvemme mønstre) og et JA til ta utfordringer, leve med mer usikkerhet og ta plass i gruppen. Å kjenne denne lysten i HELE kroppen var en sterk opplevelse og ga ennå mer motivasjon for endring (TIL-motivasjon). Samtidig hadde jeg nå i påsyn fra gruppen og lederne skapt en forpliktelse til å synliggjøre en handling.
Med nøkkelscener fra «The new Story» si at En «Trusselen» var identifisert, jeg var «kallet til eventyr», og «Ildprøven» lå foran meg.

4.    Kallet til eventyr

Mens jeg lå våken en natt og forsøkte å forstå mer av nåværende og ønsket tilstand gjennom detection and analyzing, hørte jeg på musikk. En konsert av pianisten Keith Jarret på iPhonen sto nå på repetisjon. Vakker, sterk musikk som jeg mintes jeg hadde hørt hadde en dramatisk forhistorie. Litt wikipedia og googling og jeg fant hele historien bak konserten. Historien inneholder mange av de samme dramatiske momentene som «The New Story»-scriptet; og for så vidt også i likhet med det som beveget seg i meg nå, en kamp mellom ambisjoner og «trygghet».
Kanskje jeg kunne fortelle historien om konserten og samtidig by på en musikalsk opplevelse for studiegruppen? Kunne DET kunne være en måte å utfordre «tryggheten» på og gi meg selv et press til å «stå frem»?

5.    Selv-coaching i praksis…

Men, ved bare å forestille meg dette ble imidlertid mange motforestillinger og en sterkt «ubehagsfølelse» vekket i meg. Og mange lag av selv-saboterende overbevisninger meldte seg i rask rekkefølge. Hvordan stå i mot? Med de ulike verktøy fra NLP, QL og Neurosemantikken var jeg nå bedre forberedt. Med «Reframing» kunne jeg reflektere over tankemønstre og følelsestilstander. «De vil sikkert bare synes det er kjedelig» kunne erstattes med et nyere og sterkere «når du nå ser for deg at du forteller en historie og du merker at historien engasjerer og tilhørerne lever seg inn i musikken…». Jeg forsøkte både å se det for meg, kjenne det i kroppen og høre musikken og stemningen. Samtidig boostet jeg den gode mestringsfølelsen ved å bevisst hente frem minner fra gode presentasjoner, teaterforestillinger og taler jeg har holdt før. Den deilige følelse det er å «treffe» forsamlingen. Men,-  jeg hadde ennå ikke tatt steget fullt og forpliktet meg til en stund i rampelyset…

6.    Uncovering a troubled reference experience

Uken raste avgårde og siste dag kom veldig fort, uten at jeg på noen måte hadde «tatt scenen». Så, under siste coaching kom det nokså overaskende for meg, opp minner fra en gammel opplevelse fra ungdomsskolen. Det er musikktime og jeg er ny i klassen. Frøken hadde bedt oss ta med en plate vi likte godt og spille for de andre i klassen. Nå var det min tur. Min italienske stefar, som var musiker, hadde nylig introdusert for meg for den vakreste musikk jeg hadde hørt: John Williams på gitar med fullt symfoniorkester i Concierto de Aranjuez. Så vakkert! Dette ville jeg dele med klassen! Det var riktignok et godt «strekk» fra dette til «The kids; «forelska i lærer´n» som toppet listene da. Frøken satte på platen min og jeg levde meg inn i tonene og lukket øynene. Så plutselig … «SkREEEk» -lyden av platespillernålen som brått rykkes opp og del ble helt stille. Så frøkens litt skingrende stemme: «Nei, nå skrur vi at denne kattemusikken her». Jeg ble veldig skamfull, og det gikk opp for meg at jeg var «ute av synk» med mine jevnaldrende venner, også i musikksmak.

Hvorfor dukker dette minnet opp nå, som voksen, etter å ha ligget gjemt i så mange år? I tråd med innsikter fra NLP og Nevrosemantikken har opplevelsen trolig koblet det å være synlig og ville dele noe, med skam og følelse av annerledeshet. Og selv om det har vært delvis fortrengt og jeg tross alt har «tatt scenen» mange ganger etter dette, så ble det skapt en lite hensiktsmessig assosiasjon der. Deretter fortrengt, men har siden den gang kanskje ubevisst assosiert det å opptre/ by på noe, som potensielt farlig / risikofylt. Nå ble minnet aktivert igjen fordi jeg vurderte å «ta scenen» igjen med en muntlig, uforberedt historie. Ved å trekke dette opp til awareness, og reflekter over hvilken betydning jeg gav dette den gang, midt i usikkert skolebytte og pupertet, kunne jeg «justere minnene» mer. Jeg kunne hente frem noen av de overbevisninger som jeg har koblet til opplevelsen, om annerledeshet, om at de andre vil synes jeg er teit, snobbete, intellektuell/kulturell «besserwisser». Om mine tolkninger av klassens stillhet som avvisning og forakt. Fantes det andre måter å forstå det på? Og hva om det var sant. Kunne jeg allikevel romme det og tåle det? Og mens min coach og jeg jobber med dette bestemmer jeg meg for at «i kveld må det skje» og jeg ber lederne om å få lov til å fortelle en historie under siste kveldens festmiddag. Innvilget.

7.    Ildprøven

Så er vi ved festmiddagen og jeg er klar. Jeg kjenner på «fallhøyden» og at det har bygget seg opp noen forventninger i gruppen om det som kommer. Selv har jeg noen stikkord til det jeg jeg vil fortelle, men ikke noen klar «storyline». For å motvirke nervøsitet bruker jeg følgende selvsnakk: «Du skal bevise noe eller imponere her, men du skal fortelle en historie som noen andre kan glede seg over. Går det godt så har du faktisk gitt en felles opplevelse som DU legger til rett for og det er en mikrogave! Og om en eller to ikke skulle la seg fenge så la det være deres rett, vi er alle forskjellige. Dette var en «Frame of mind» som fungerte veldig godt, ga trygghet og fjernet prestasjonsangst for meg.

Jeg går i gang og etter hvert flyter fortellingen ut av meg. Jeg koser meg og ser at folk lytter oppmerksomt og er nysgjerrige.  Og når historien er fortalt spør jeg om de også vil høre litt av musikken fra denne konserten med den dramatiske forhistorien. Det vil de og vi får en for en god lytteopplevelse sammen.

8.    Reframing

Nå ser jeg mest smil og glede rundt meg og mange kommer og gir meg klem og komplimenter for at historien var engasjerende fortalt, at de ble grepet av den, og at musikkstykket gir lyst til å høre mer!  Jeg kjenner på særlig to ting. En: at jeg nå til de grader kan lagre dette som en god opplevelse, og at dette var en klar rensing og «reframing of a troubling experience/emotion». Den andre tanken er at jeg ikke vil sabotere denne muligheten til å lagre godfølelsen på 10 i kroppen ved å «lete etter» feil og forbedringsområder på det jeg nettop har gjort. EN tilbakemelding var at jeg kunne kortet ned historien noe, men dette velger jeg heller å se som et uttrykk for smak og behag og ikke som en «feil» jeg har gjort.

Jeg merket instinktivt at alle hadde godhet, tillit og støttet meg i mitt prosjekt «Vis deg frem». Så mens dans, dessert og diktlesning overtok kjente jeg på en takknemlighet over å være i en gruppe hvis motto virker å være «vi vil hverandre vel».

9.      Avslutning og oppsummering

Jeg har i denne oppgaven forsøkt å belyse spørsmålet om dybtgripende personlig vekst er mulig parallelt med innlæring av coachingverktøy innenfor rammen av uken på Metochi.

Verktøyene og tenkningen bak NLP, Nevrosemantikken og Quantum Leap gir både sterke impulser til å utfordre seg selv i personlig vekst. Samtidig er de uvurderlige verktøy for å håndtere og gi retning i endringsarbeidet.
Når rammen for Metochi samtidig er ledere med trygghet og erfaring og en leken og ikke-dømmende tilnærming gir det en fantastisk mulighet for endring og vekst. I denne rammen melder vi oss frivillig til demonstrasjoner foran de andre, blottlegger både dyp smerte og store drømmerambisjoner i trygg tro på at vekst kommer. Er det derfor gir vi oss hen i lek og fantasi; vi «møter vi vår mentor», roper ut vårt «meta-JA» og «meta-NEI», gråter, jubler, fortviler, ler og «tar kreative sjanser» vi ellers ikke ville ha tatt?
For å selv kunne understøtte vekstprosesser i andre «må» du selv ha opplevd og ikke bare observert øvelsene (mønstrene), vi må ha kjent på følelsene som rører seg, tankene som strømmer samtidig og de kroppslige fornemmelser og opplevelser som oppstår slik at vi best mulig griper kraften i verktøy og øvelser innen NLP, Nevrosemantikk og QL vi jobber med.

 

10.  Referanser:

The Quantum Leap Coach System, Femke Mortimore, 2017
Accessing Personal Genius – L. Michael Hall, 2016 edition.
Mentoren
Prinsen og Prinsessen
Kongen og Dronningen, Upubliserte notater av Even Lynne, Metochi Study Centre 2019

Rull til toppen