Bokrapport skrevet av Mette Kolstad Wiig, Coach og Organisasjonsutvikler i Gjensidige Forsikring ([email protected])
Originaltittel: «Quiet. The Power of Introverts in a World that Can’t Stop Talking». Utgitt på norsk via Pax forlag under navnet
«Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke»
Skrevet av: Susan Cain, advokat med flere års erfaring fra Wall Street. Gift, 2 barn og bosatt i USA. Dette er hennes første bok, en bestselger utgitt i over 30 land og solgt i mer enn 1 million eksemplarer. www.thepowerofintroverts.com
TEMPERAMENTETS NORD OG SØR
Jeg snappet opp hennes navn via sosiale medier. Først bare som et apropos. Et komma der bak. Men det var noe ved tittelen på boka som hang seg fast: «Quiet. The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking». Ganske så betegnende for vår tid, ikke sant? Der 5 minutter på TV – midt i spotlighten for alles oppmerksomhet – teller. Om det så bare er for å vise attributter eller kunnskap, eller ofte også mangel på sådanne. Dernest så jeg hennes nettforedrag på ted.com. Det var noe med tematikken: Ekstrovert versus introvert, født sånn eller blitt sånn? Hvorfor er noen mennesker snakkesalige mens andre er mer fåmælte? Hvorfor fordyper noen seg i arbeidet sitt – gjerne alene på «en øy» – mens andre arrangerer bursdagsfester for sine kolleger? Kan introverte være gode ledere? Og er ikke ordet «introvert» i seg selv negativt stigmatiserende?
Og hva er så en riktig definisjon på disse to – «temperamentets nord og sør»? Og gitt at begge personlighetstypene har overlevd gjennom tusenvis av år, hva kan grunnen være? Et raskt blikk på sendeskjema en fredagskveld kan lett få det til å virke som det ekstroverte gjennom presentasjon, talkshow, selvforherligelse, idol og talent er det eneste rette.
Susan Cains bok tar oss med på en reise. Og er det en ting som er klinkende klart allerede fra første kapitel så er det dette: Susan Cain er ingen «synser», hun tar ingen raske snarveier. Kommer ikke med enkle forklaringer. Snarere tvert i mot. Hun oppsøker historien samt verdens ekspertise med sine spørsmål og funderinger. Hun vrir og vender på ting, syr det så sammen, gir det en sammenheng. Og som hun selv sier: «Uoffisielt har jeg jobbet med denne boka i hele mitt voksne liv». Det hele er en reise i tid og sted, og denne reisen blir du og jeg med på. En spennende reise hvor vi får treffe utrolig mange interessante mennesker. Du blir imponert over forskere og forstå-seg-på’ere som har viet sine liv til et smalt område – over tid. Og du blir imponert over mennesker som tørr å dele av sin sårbarhet. Som professor Brian Little. En av Harvard University’s mest populære forelesere, som ofte får stående applaus. Men som du like ofte etter forelesning finner i en bås på herretoalettet, der han som erke-ekte introvert trenger noen minutter på å hente seg igjen. Det menneskene i boka deler gjør inntrykk. Alt for at du og jeg og alle som kommer etter, skal bli litt klokere. Litt mer innvidd. Kunne leve rikere liv. Om vi vil.
VÅR TIDS IDEAL OG VÅR TIDS SKJULTE SKATTER
Susan Cains bok handler om vår tids ekstroverte ideal, og skattene som finnes der i «landet for de introverte». Og hva vi går glipp av; som mennesker, kollegaer og samfunn ved å ikke ha en vekt i mer balanse. Ved å ikke være mer bevisst hverandres styrker og fallgruver. Det finnes nesten like mange definisjoner på «introvert» og «ekstrovert» som det finnes personlighetspsykologer. Mange mener at Carl Jungs definisjoner fra boka «Psykologiske typer» fortsatt er de mest presise (Personlighetstesten Myers-Briggs baserer seg på Jung), mens andre mener hans teorier er utdatert. Visse ting er de likevel alle enige om, for eksempel at disse to typene trenger forskjellig nivå av ekstern stimulering for å fungere godt. Introverte føler seg vel med mindre stimulering, som en god bok eller et glass vin. Mens de ekstroverte jakter mer på det ekstra kicket de får av å møte mange nye mennesker eller sette utfor en stupbratt skrent på ski. Det er også gjengs enighet om at disse to typene jobber litt forskjellig, henter energi på forskjellig vis og har ulike måter å utrykke sitt indre landskap på. Du kan teste deg selv (opptil flere ganger) i Susan Cain´s bok, samtidig oppfordrer hun leserne til ikke å henge seg for mye opp i definisjoner og ren bås-setting. Vi er komplekse individer og dessuten finnes det mange typer introverte og ekstroverte. «Stille» konsentrerer seg mer om fruktene av all den forskning som er gjort. «Ta til deg det som stemmer», sier Susan, «og bruk resten av den kunnskap du her får til å forbedre ditt forhold til andre». Musikk i mine ører.
REISEN – OG NOEN AV DE MENNESKENE VI TREFFER I BOKA
Susan Cain er nysgjerrig. På jakt etter svar og nyanser. Vi blir med henne på oppdagerferd. Først via et historisk tilbakeblikk hvor vi blir vi kjent med Dale Carnegie og hans reise fra bondegutt til selger til talekunstikon på starten av 1900-tallet. Hans reise speiler historien om fremveksten av det ekstroverte idealet – en kulturell evolusjon fra karakterkultur til personlighetskultur – sistnevnte mer fokusert på hva andre synes om deg. Et fokusskifte fra indre dyd til ytre sjarm, rett og slett.
Samtidige, på en buss i Montgomery, en tilsynelatende helt vanlig dag i desember 1955, nekter en svart kvinne ved navn Roas Parks å gi fra seg setet sitt bare fordi hun har en annen hudfarge. Det var modig i datidens Amerika, men det er i etterspillet som følger at hennes ”stille styrke” kommer til sin fulle rett. ”Hun er en svært stille og mild person, og det er vanskelig å forestille seg at hun står bak en så bestemt og selvstendig protesthandling”, skrev Eleanore Roosevelt i dyp beundring.
Så er vi deltagere – live – med Tony Robbins, selveste kongen av selvhjelp. Stemningen er ekstatisk. Han har menneskemassen i sin hule hånd. Men er det alltid riktig å sette likhetstegn mellom lederskap og ekstrem ekstroversjon? Kanskje svaret finnes ved Harvard Business School hvis mantra sier: ”Vi utdanner ledere som utgjør en forskjell her i verden”. Ikke mye plass til introversjon der, er det vel? Men selv ved Harvard er det tegn til at noe kan være galt med en lederstil som kun verdsetter raske, selvsikre svar over stille og langsom beslutningstaking. Susan Cain finner motsvar. I rikt monn. Så begir vi oss vestover til Saddleback Church – den mest innflytelsesrike evangeliske kirken i USA med et ukentlig oppmøte på 22 000 mennesker, med en ting felles med Harvard: Den står i gjeld til – og er med på å utbre – personlighetskulturen. Så hvordan er det da å være lokal evangelisk prest med en Myers-Briggs test i ryggen so viser I? I for Introvert. En person som står opp tidlig for rolig selvrefleksjon, som foretrekker å vise folk en stillere vei til Gud, som ikke liker seg nevneverdig under Hawaii-gudstjenester og storskjembønn.
Så går veien innom – og via – økonomer, lærere, forskere, professorer, psykologer og ledelsesteoretikere. Ispedd internett, talekurs, Wall Street, hjerneskanningsteknologi, nevrologi og amygdala, hjernens emosjonelle sentralbord. Deretter debatter rundt person versus situasjon, arv og miljø. Har alle kulturer et ekstrovert ideal? Vi lærer om den asiatiske formen for myk makt og Gandhis begrep satyagraha som betyr ”fasthet i søken etter sannhet”. Susan borrer og graver frem. Linjene hun trekker er intet mindre enn opplysende, noen av dem rent ut geniale. Likevel er det alltid rom for å tenke selv. For å henge seg på med sitt eget. Og midt i alt også helt vanlige mennesker. Som Joyce mor til Isabel, som etter lang tids ferd endelig forstår sin introverte datters faktiske behov. Og så Greg og Emily da, som strever med å finne balansen i sitt ekteskap, der de som et ekstrovert/introvert-par både elsker hverandre og driver hverandre til vanvidd.
JOBBEN, FORSKNINGEN og BIOLOGIEN
Boken ”Stille” er full av interessante funn og fakta fra forskningen. Et øyeblikk kjennes det nesten for mye ut. Introversjon og ekstroversjon pirrer nysgjerrigheten til hundrevis av forskere i vår tid. Susan Cains evne til å blande dette med det ”vanlige livet” gjør at du som leser likevel henger med. Her følger et knippe interessante fakta. Gitt at vi alle er forskjellig, er jeg sikker på at du gjennom å lese boken vil finne dine treffpunkt. Kanskje forskjellig fra mine, kanskje ikke.
Alt etter hvilken studie man går ut fra, er minst en tredel av alle amerikanere introverte. Ettersom USA er blant de mest ekstroverte nasjonene, er tallet trolig minst like høyt i andre deler av verden. Tenk hva det har å si for ditt miljø? Det betyr at det går mange skap-introverte ubemerket rundt i skolegårder og næringslivets korridorer. Noen lurer til og med seg selv, helt til en livsomveltende hendelse får dem til å leve i pakt med sitt sanne jeg. Vi har det med å rangere folk som snakker raskt, som mer kompetente og sympatiske enn de som snakker sakte. Samme dynamikk gjelder i grupper, selv om det er null korrelasjon mellom talegaver og gode ideer. Det er noe å tenke på for en forretningskultur der verbal styrke og sosiale ferdigheter er to viktige forutsetninger for å lykkes.
Hver høst deltar studentene ved Harvard i et rollespill kalt ”Den subarktiske overlevelsessituasjonen”. I korte trekk handler øvelsen om gruppesynergi, der elevene blir delt i mindre grupper og bakteppet er at de nettopp har nødlandet i et sjøfly i øde og krevende terreng. De har klart å berge med seg 15 gjenstander fra flyet. Disse skal nå rangeres. Til slutt ser de på et videoopptak av gruppediskusjonen for å se hvor de tenkte rett – eller galt. Svært ofte viser det seg at de beste ideene kommer fra mer lavmælte personer, men at de ikke har fått gehør i gruppa. De snakkesalige har vunnet frem, til pinlig fakta-film i etterkant.
Hva så med ledelse? Hva er det introverte ledere gjør annerledes – og iblant bedre – enn ekstroverte ledere? En omfattende studie utført av professor Adam Gant og hans kollegaer, viser at introverte er best til å lede initiativrike mennesker, mens en ekstrovert leder øker gruppas prestasjoner når de ansatte er passive. Det er viktig for alle ledere å ha kunnskap om hvordan man skal maksimere de ansattes bidrag. Det er derfor også viktig for firmaer å lære opp gode lyttere så vel som taleføre personer til å bekle de ulike lederrollene.
Ved University of California i Berkeley er det utført en rekke studier rundt kreativitet. Et av de mest interessante funnene, som senere er understøttet av andre studier, er at de mest kreative menneskene gjerne er sosialt kapable introverte. De er flinke med mennesker, men utmerker seg ikke som ”spesielt snakkesalige”. Det betyr ikke at introverte alltid er mer kreative enn ekstroverte, men at i en gruppe mennesker som har vært ekstremt kreative hele sitt liv, er sannsynligheten stor for at man finner mange introverte. Det finnes en mindre åpenbar, men forbløffende dekkende forklaring på introvertes fortrinn – en forklaring som alle kan dra lærdom av: ”introverte foretrekker å jobbe alene, og ensomhet kan være en katalysator for innovasjon!” Tar vi så hensyn til dette på skoler og arbeidsplasser i dag? Cain beskriver dette fenomenet i vår samtid som ”Den nye gruppetenkningen”. Et fokus som setter gruppearbeid og ”team” over alt. Som insisterer på at kreativitet og intellektuelle prestasjoner har et sosialt opphav. Som fokuser på åpne kontorlandskap, gjennom stadig færre kvadratmeter per ansatt. Dette praktiseres også ved skolene våre, gjennom pulter satt sammen i klynger og nye metoder kalt samarbeidslæring. Vi tar for gitt at suksessen fra nettbasert samarbeid kan gjenskapes ansikt til ansikt i et møterom. Det betyr ikke at fellesskap og samspill ikke er viktig. Det er viktig for tilhørighet og trivsel, både på skole og i jobb. Men det betyr at vi i større grad må søke balansen, mellom stillferdig tenkning og gruppearbeid, mellom stillerom og fleksible åpne kontorlandskap. Noe også flere og flere store bedrifter har skjønt. Det å stadig bli avbrutt er det største hindret for kreativitet og nyskapning.
Biologien: Svært forenklet kan man si at hjernen vår består av en ”gammel” og en ”ny” del. Den gamle delen, som vi har til felles med primitive dyr som mus og rotter, omtales ofte som den ”emosjonelle hjernen” og er involvert i mange av de grunnleggende instinktene vi deler med disse dyrene, slik som appetitt, seksualdrift og frykt. Her – i det limbiske system – finner vi også amygdala, som konstant mottar informasjon fra sansene våre og sender signaler til resten av hjernen og nervesystemet. Den nye hjernen har ansvaret for tenking, planlegging, avgjørelser og språk. Det mer rasjonelle, de egenskapene som gjør oss til mennesker. Den gamle og den nye hjernen samarbeider, men ikke alltid på en effektiv måte. Noen ganger er de faktisk i konflikt. Så mens den gamle roper ”Kjør på!”, vil den nye si ”Pass opp, ikke nå!” Forskning viser at mens amygdalaen til en høyreaktiv(introvert) person er mer sensitiv for nye ting enn gjennomsnittet, virker det som om ekstroverte er mer mottakelige enn introverte for den gamle hjernens sug etter belønninger. Enkelte forskere leker faktisk med ideen om at belønningssensitivitet ikke bare er en interessant side ved ekstroversjon, men er det som gjør en ekstrovert ekstrovert.
Så kan man undres på hvordan de introverte – mer sensitivt mottakelige – har klart å overleve evolusjonenes harde seleksjonsprosess? Hvis det er slik at de modige og aggressive generelt vinner frem, hvorfor har ikke de sensitive forsvunnet ut av historien over tid? Flere forskere har gjort et dypdykk innenfor dette området, blant annet psykolog Elaine Aron. En sensitiv eller reaktiv mennesketype forfekter en strategi der man observerer nøye før man handler, sier hun. Slik unngår man å havne i fare, gjøre tabber eller sløse med energi. Vi får da to grupperinger, en strategisk som ”avventer og ser”, en annen som ”bare gjør det”. Mer enn hundre arter i dyreriket er ordnet på samme måte, fra bananfluer til fjellgeiter. Disse to ytterpunktene representerer forskjellige overlevelsesstrategier som fungerer på forskjellige måter, til forskjellige tider. Det kan enkelt oppsummeres til følgende; Alt til sin tid, og sammen – brukt riktig – blir vi gode!
EN «STILLE» GAVE – TIL MEG SOM COACH OG ALLE OSS UNDER SAMME HIMMEL
Bør vi så forsøke å manipulere adferden vår innenfor det spennet som er tilgjengelig for oss, eller bør vi simpelthen holde oss til vårt sanne jeg? Svaret Cain gir er at man kan strekke seg utenfor sin egen komfortsone, men aldri uten at det berører hjerte og/eller er i samråd med verdiene dine. Det betyr at du, som introverte Cain, kan lære deg å snakke til store forsamlinger, når du selv virkelig brenner for budskapet. Å bevege seg fra ett ytterpunkt til ett annet bare for å oppnå suksess, vil ikke føre annet med seg enn utbrenthet. Dernest er det viktig med ”restitusjonsnisjer” i dagliglivet, steder du trekker deg tilbake til når du vil være deg selv. Introversjon og ekstroversjon kan forstås som forkjærlighet for et visst stimuleringsnivå, og når du kjenner dine grenser kan du bevisst begynne å prøve å plassere deg i omgivelser som er gunstig for din egen personlighet, for å finne ditt optimale aktiveringsnivå.
En viktig forutsetning for å være en god coach er evnen til å innta «I-know-nothing-state». Det betyr å legge fra seg sitt eget og være genuint interessert og opptatt av kundens kart og terreng. Det betyr at mine tolkninger, preferanser og sannheter ikke skal farge samtalen. I en coaching er det ikke meg det handler om. Susan Cain oppfordrer på mange måter til det samme. At vi ikke skal dømme eller plassere ved første øyekast. At en stille og mer tilbaketrukket person kan ha et fantastisk indre landskap. Det gjelder bare å lokke det frem, og gi seg selv en mulighet til å ta del i dette uten å stemple noe som hverken «rett» eller «galt».
Til slutt: For meg handler boken ”Stille” helt grunnleggende om forskjellighet, naturens finmaskede nett, respekt for individet og viktigheten av verdier. Alle disse helt elementære byggesteiner fra coachingens verden. At vi alle har en funksjon og at den viktigste av dem alle er retten til å være oss selv, men: ”Det er ikke alltid så lett å tro (på det) som en skulle tru!” I så måte er boken ”Stille” en vakker gave på veien.